Unionsoppløsningen 1905

Unionsoppløsningen i 1905 førte til en av Norges viktigste hendelse i historien. Norge gikk da fra å være en undertrykket og et kontrollert land til og bli en selvstendig stat. Etter alle disse årene under andre land fikk vi endelig vår frihet og vår stolthet tilbake.

Unionen med Sverige 14 august 1814 ble riktignok opprettet etter at Sverige og Carl Johan med et kort felttog slo ned norsk motstand. Men selv etter at vi hadde blitt slått ned av Sverige, bestemte Kong Carl Johan at Norge skulle få mange friheter. Og når vår grunnlov kom i 1814 fikk Norge et bedre styringssystem det vi kaller for maktfordelingsprinsippet. Der makten skulle fordeles mellom Stortinget som var den lovgivende makten, regjeringen som var den utøvende makten og domstolene som var den dømmende makten. På denne måten lå makten i Norge i stor grad i hendene på kongen og embetsmennene. Norge blir derfor i perioden 1814 – 1884 gjerne kalt for embetsmannsstaten. Altså det eneste vi hadde tilfelles med Sverige var samme konge og utenriksvesen. Og dette gjorde at de 90 årene vi var i union, ikke var preget av så mange problemer som man kan tenke seg, når vi legger vekt på unionsoppløsningen og året 1905. Vår 90 år lange unionstid ble mer preget av konflikter, der noen ønsket en tettere union mens andre ønsket en løsere union. Den vanskeligste saken i unionens første år var kampen om stattholderembetet i Norge, som først ble avskaffet i 1873. Det blir feil å si at unionen med Sverige ble oppfattet som en byrde for Norge. Stort sett var det fredelig og ett godt samarbeid. Vår kontakt med kulturer og vitenskap ble mere utbredt, og landets lover ble gjort litt om så samarbeidet kunne bli lettere. Gjennom mellomriksloven fikk vi ikke minst en frihandelsavtale. Denne loven var til økonomisk nytte for landets handel og sjøfart, fra den ble innført i 1825 til Sverige oppsa den i 1895. Spenningsnivået i Norge og Sveriges steg etter hvert når ulik politisk, og kulturell utvikling endret seg. Og når parlamentarismen ble innført i Norge i 1884 steg temperaturen fort. Når Norge ba om større krav om kontroll over utenrikspolitikken og eget konsulatvesen fra 1890 ble det åpen unionskonflikt. Denne konflikten ville prege de to landene resten av unionstiden. Når Venstre vant valget i 1891, lot de saken om utenriksministeren ligge. Nå var konsulatsaken viktigere. Denne saken gikk ut på at Norge ønsket norske konsuler i utlandet. Dette sto det ingenting om i lovene og traktatene undertegnet av Norge og Sverige. Og da det ble klart at det var fare for at Sverige ville gjenoppta unionen med våpen, tok den norske regjeringen med Venstre i spissen et skritt tilbake. Etter at Norge hadde blitt truet av Sverige med våpen bestemte Stortinget seg i 1901 for at vi måtte bygge grensefestninger langs den norske grensen mot Sverige. Tiltaket av Stortinget blir fort oppfattes som provoserende av Sverige som er et militærfaglig land.

Da unionsoppløsningen sto for dør i 1905 ble konsulatsaken tatt opp igjen. Og da vedtok Stortinget en ny lov om et norsk konsulatvesen som førte til 7. juni vedtaket. Sverige svarte fort på vedtaket å krevde forhandlinger. Disse forhandlingene var harde og vanskelige og førte til at begge parter sendte tropper til grensen. Men til slutt kom begge partene til enighet, og soldatene kunne sendes hjem. Stortinget støttet regjeringens avgjørelse og erklærte 7. juni 1905 at unionen var oppløst. Det ble en folkeavstemning på høsten 1905 om Norge skulle være en republikk eller ett monarki. Etter avstemningen vant monarkitilhengerne en klar seier med omtrent 80% av stemmene. Prins Carl av Danmark som var gift med den engelske prinsessen Maud, takket ja til å bli den nye kongen av Norge. Og da sikret Norge seg et sterkt bånd til både Danmark og England. Prins Carl tok navnet kong Haakon 7 mens hans sønn tok navnet Olav. Norge fikk nå sin egen kongefamilie og var endelig blitt ett ungt men enn selvstendig nasjon.
Av Lasse Bastrup